Gikk ledig i 10 år

For et år siden hadde Kai-Rune Ekker vært arbeidsledig i 11 år og vurderte å søke uføretrygd. I dag er han klar; – Jeg vil jobbe så lenge jeg kan!

– Det er dritmoro, forteller 62-åringen fra Ytre Enebakk om jobben sin som lagermedarbeider på Havaristens store lager på Gran.

Akkurat som kunden aldri vet hva som åpenbarer seg når man trer inn i denne butikken så gjelder det samme for de som jobber her. Akkurat i dag er det utpakking av ugler med LED-lys.
Kai-Rune er en av Havaristens nyeste ansettelser, det greide han i en alder av 61 år. Og han er den eneste her som sykler til og fra jobben hver eneste dag!

Fast jobb i hjemkommunen

Farten han holder, fra kassa og gjennom den store butikken og videre inn på lageret der han jobber, er like stor som entusiasmen han viser over jobben han har hatt i ett år. Da Havaristen utvidet, og de trengte å øke bemanningen, tok de med seg Kai-Rune, som dermed har vært med siden den nye moderne lagerdelen åpnet for snart et år siden.

Og det største av alt; etter å vise hva han dugde til i et halvt år kunne han signere kontrakten 1. januar i år som ga ham fast ansettelse.
– Morten (Bergsjø, daglig leder, jorun.anm.) ga meg den sjansen, og jeg føler meg privilegert, sier han.

Ledig i 10 år

– Hvor befant du deg rett forut for et år siden?
Da, sier han, var han fortsatt innunder NAV, og ble plassert ut på forskjellige arbeidsplasser uten hell.
– Jeg fikk penger og rettigheter av NAV, men det førte ikke til noen konkrete løsninger. Det var ikke deres skyld, men diverse arbeidsgivere. De reagerte på alderen, sa de.
Kai-Rune ble arbeidsledig i 2011. Frem til da var han i renholdsbransjen.
– Det hadde vært 10 år med diverse prøvelser og jeg var så langt nede at jeg til og med søkte uføretrygd for å få orden på det økonomiske. Legen svarte at han kunne ikke bare gi meg en diagnose. Jeg slet med samvittigheten min også, over tanken på at det skulle gå den veien.

Lønnsmidler

– Hvordan kom dette med Havaristen i stand?
– Er man på tiltak har man også en tiltaksleder, fra eksterne firmaer, som jobber for NAV for å få folk i arbeid. De ringer rundt, og da de ringte til Morten syntes han dette var interessant. Han svarte at her er det også rom for de over 60. Til meg sa han; Gjør du jobben din her har ikke alder noe å si.
De startet samarbeidet med at Kai-Rune kom et halvt år på utplassering høsten 2021, med lønnsmidler fra NAV.
– Jeg prøvde meg på ulike ting og de så at jeg har et høyt tempo. Det gikk som en klokke, smiler Kai-Rune.
– Morten har sagt mye fint til meg. Han er en fin sjef. 1. januar i år kom de aller fineste ordene; Du skal inn på fast kontrakt her. Det er det kuleste jeg har hørt på 12 år!

Munnrapp

– Jeg trodde ikke selv at jeg kunne fikse dette først, sier han.
– Jeg var til og med litt munnrapp på det aller første møtet. Jeg var nede og litt sleivete i kjeften. Morten svarte meg; Du kan jo prøve litt? Han reddet situasjonen.
Prøve har han:
– Det jeg har funnet ut om meg selv er at jeg ikke er så sterk i telling og regning. Jeg skulle telle 30 paller med brus og øl og det krøllet seg for meg ved den andre pallen.
Kai-Rune tok det opp med arbeidsgiver. Svaret?:
«Da finner vi en annen ting!»
– Det ble snudd til en bra opplevelse for meg.

Får gode tilbakemeldinger

– Jeg passer best til praktiske oppgaver og jeg har vokst selv. Jeg har også fått en god del tilbakemeldinger som går på at de stoler på meg her.
– Hva gjør det med deg?
– Veldig mye. De siste fem-seks årene i renhold var det ikke noe av det. Bare brev en gang i uken om at de ville diskutere fremtiden min. Det var alltid noe negativt, noe pirk. Jeg var innom en fire-fem ulike renholdsfirmaer, men de ble enten kjøpt opp eller flyttet rundt.
En dag sto daværende renholdssjef og gråt på skulderen til Kai-Rune, som svarte – at sånn går det når dere bare sier ja til alt.

Jobb så lenge du kan!

– Hvor lenge har du tenkt til å jobbe?
– Jeg har tenkt å bli her til jeg er 67. Det jeg også har kommet fram til, fordi jeg trives så bra, og det sier kjerringa også; Jobb så lenge du kan! De i familien ser det og; At jeg har blitt mer sikker på meg selv. Jeg trodde jo ikke jeg kunne fikse det her selv en gang.
– Jeg har møtt yrkesaktive som fire – kanske seks – år før de pensjonerer seg teller ned til den dagen de går av med pensjon? Der er ikke du? Du har heller ikke tanker om å førtidspensjonere deg?
– Nei, jeg er ikke der i det hele tatt. Denne jobben har gitt meg en sjanse jeg ikke trodde jeg skulle få. Det er bra betaling, og det er et bra arbeidsmiljø.

Blodpumpa

Han er ikke eldst. Det jobber også mange unge på Havaristen. Et høydepunkt, nevner Kai-Rune, er pølsefesten da en god kollega skulle over i ny jobb.
– Her er det mange fine ungdommer. Det er et ungt og dynamisk miljø, smiler han.
Men han er den eneste som sykler til og fra.
– At det skulle være kort vei til jobben var et kriterium jeg hadde. Jeg sykler på en rød fatbike. Det er og motivasjonen min; det er gøy å sykle på den, jeg har kommet i bedre form og gått ned i vekt.
Han ler nå han beskriver pulsklokka etter bakkene opp til Durud; det er traseen han tar hit fra boligen han og kona Anne har ved Våg.
– Den skriker rødt! Jeg syklet på 20 minutter først. Nå sykler jeg på 15 minutter. Nedoverbakkene hjem bruker jeg sju minutter fra jeg er ute på veien her til jeg står foran døra hjemme. Da tar jeg Råkendalen.

Endelig var det min tur

– Hva er rådet ditt til andre som befinner seg i samme situasjon som du gjorde?
– Det er bare å bite tenna sammen. Ring bedriftene. Ser du det er mye flying blant de ansatte så lever en åpen søknad. Jeg kan lese kroppsspråket til folk som er stresset. Jeg leste jo at Havaristen skulle utvide og tenkte selv også at her må det gå an å få seg jobb.
– Mange mistet jobber under koronaen. Har du reflektert over at du fikk fast jobb midt under koronaen?
– Jeg tenkte som så at endelig var det min tur. Det er ingen løsning å gå hjemme. Jeg vet hvordan det er. Jeg fylte dagene med sykling, men mange går bare hjemme med tankene sine.

Glad i jobben

Han elsker å snakke om Havaristen.
– Jeg er veldig stolt av å være en del av kretsløpet her. Vi er med og forhindrer matsvinn. Det er jeg stolt av å være med på.
Han kommer fort i snakk med folk når han forteller hvor han jobber. Som den gang han sto og pumpet opp et av dekkene på fatbiken på vei til byen med en liten håndpumpe.
– En bilist stanset og kommenterte at det så ikke ut til å være bare bare, og sånn kom vi i prat. Da jeg sa jeg jobbet på Havaristen utbrøt han at der er han mye og hver gang spør kjerringa; Hva skal du ha der? Da svarer han alltid «Det veit jeg ikke før jeg går inn» og akkurat sånn er det, ler Kai-Rune.
– I sommer var det kanskje første ordentlige ferie på lenge?
– Det var veldig rart. Det ble en kjempeferie. Vi var i Strømstad og syklet på Kosterøyene. Spesielt på slutten av ferien kom jeg fram til at dæven, det skal bli godt å komme tilbake til jobb igjen. Det er helt nytt for meg!

Teksten og bildene er hentet fra Enebakk avis i samtykke med avisen